I Puls med Villmarka  
Nordlandet.NET
Skogene. Fjellene. Tundraen. Sjøene.

MIGRERINGSSTATUS
Da har jeg endelig fått migrert over artiklene og bildene fra tidligere løsning og server.
Jeg er nå i gang med å organisere materialet slik at det presenteres i riktig kontekst.
Merk at en del lenker ennå ikke er oppdatert og derfor ikke fungerende.
De som venter på at Ingstad.NET siden skal komme opp igjen; det skjer - må ta en ting av gangen!
MÅLSETNINGER
Alle  artikler og bilder fra tidligere løsning skal inn i denne nye løsningen.

Funker også for gamliser

GREPET AV KLATRING!

Noen gripes av frimerker - andre av sjakk, svømming, motorsykkel, bilsport eller endog fallskjermhopping. Vi ble grepet av klatring! 

Hvorfor?

Fordi klatring er å ta en tur i skog og mark, en tur i kano, en tur over fjellet eller tiden ved et spennende fiskevann videre, ut, ett steg opp og lenda enger. Visst elsker jeg å sulle nedover en elv i kano! Visst elsker jeg å kaste sluken ut i lovende vann! Visst elsker jeg stunden ved bålet! Det er ingen konkurranse her, men utenpå disse tingene, som et fantastisk supplement - eller lag - har vi funnet klatringen. Fordi den er utfordrende. Fordi den innebærer perfeksjon, krav til kompetanse og evne til å gjennomføre i lag med andre. Det krever samarbeid, inkludering og ikke minst; gjensidig tillit. Klatring er å leke, men det er ikke en lek hvis forarbeide og gjennomføring kan tas lett på. I klatring, når du henger høyt i veggen, spiller det en rolle hva dere allerede har gjort i samarbeid og hva dere hele tiden gjør i samarbeid. Presist og riktig samarbeid og gjennomføring, skiller mellom alt og ingenting. Deres felles handlinger da og nå, skiller mellom liv og død, glede, lemlestelse, eufori, tragedie ...

Dramatisk? Javisst er det dramatisk! Tross alt: å falle 10 meter ned i en steinur er omtrent det samme som den visse død eller en svært stygg lemlestelse. For meg kicker dette voldsomt. For vissheten om at dersom vi har kompetanse, trener om og om igjen, omsetter treningen i praksis, kontrollerer nitidig hvert eneste ledd, så reduseres risikoen til et minimum.

Det er dit vi vil. Det er der vi er. På vårt nivå. Alltid.

Monica Bruun Kleven og Vidar Bruun er med i sportsveggen! Sikkerhet er pri 1 -- wienerbrød og kaffe følger etterpå!
 

Tilbake til drømmeland

Hurrungane 2020!

For å se bildene, klikk på bildet under eller klikk HER!

 

Klikk for å se bildene fra en magisk tur i Hurrungane

Det skulle bli tredje år på rad at vi vendte reisefoten mot Hurrungane i Jotunheimen! Denne gangen hadde vi med oss min søster, Eva og hennes husbond, Bjørn Martin. Våre døtre, Ingrid og Helene, skulle naturligvis ikke ha noe av at vi dro alene. Så de ble med!

Vi satte opp ett hovedmål: det var å bestige Dyrhaugsryggen og Store Dyrhaugstind. Dernest skulle vi enten ta Nordre Skagastølstind eller ta turen opp til Bandet mellom Store Skagastølstind og Søre dyrhaugstind. Vi valgte å gjøre det siste. I begge tilfeller fikk vi spektakulkære turer. Mens sommeren hadde latt himmelen bøtte ned over disse egne alle dager til da, så stanset det når vi kom -- og for den sakens skyld; St. Peter iverksatte den store sprøyten igjen først i samme øyeblikk som vi dro!

Hurrungane er magisk og fantastisk. Jeg leste på en Instagram-konto nyss, og velger å plagiere den kommentaren: "Besseggen, Galdhøpiggen og alle de greiene der, de kan ta seg en bolle! Utsrikten fra Store Dyrhaugstind er Guddommelig!" Jeg gir min fulle tilslutning!

Når det er sagt: det er allerede bestemt at gjengen, med nytt tilskudd i form av Vidar Bruun og hans hulde viv, Monica, samt tre av Eva og Bjørn Martins barn, skal ta turen til Krossbu og gjennomføre det legendariske brekurset på Smørstabbbreen til neste år! Det blir fett!

I Helge Ingstads spor

Edmonton til Bat Lake

Edmonton
Edmonton i gamle dager         

Den 7. november 1926 satte Helge Ingstad sine bein på det amerikanske kontinentet for første gang. Byen var Montreal i Canada. Han kjente ingen. Han visste ikke hvor han skulle. Han visste ikke hva han skulle. Det eneste han åpenbart visste - eller følte var riktig, var at han skulle videre.

Slik eventyret hadde brakt ham hit, slik skulle den transcanadiske jernbanen nå bringe ham videre innover landet - nærmere og nærmere sivilisasjonens utkant - nærmere og nærmere stedet som skulle fange hans oppmerksomhet og interesse og som deretter, fra første stund, komme til å forme ham og hans fremtid liketil hans død 75 år senere.

Stedet som stanset reisen var pionerbyen Edmonton; et vegkryss i hjertet av amerika hvor pelsjegere, inuiter og first nations fra tundraen i nord, gullgravere fra Alaska, flodskippere på Yukon og cowboys fra prærielandet møtte jernbane, handel og sivilisasjon. Han ble umiddelbart grepet av stedet.

"Her er byen hvor en mann kan komme bent inn fra villmarken, overgrodd med skjegg, iført mokasiner og med buksebaken lysende av lappverk, uten at et menneske vil snu seg på gaten og glo efter ham ..."

Dette fanget interessen hans.
Her begynte Helges eventyrlige reise.

 

ICE-2010

Camp Runa

Det var vel - når sant skal sies - DETTE vi hadde gledet oss mest til: å bli ferdig med all reising, all administrasjon, all kanosammensetting og alle de nødvendige prosesser og prosedyrer man må gjennom før en ekspedisjon kan legge i vei - ut fra bredden - i en kano - med fingre som jobber med fiskeverktøy, øyne som stråler av forventning - smil og glis og god stemning. Villmarka! Endelig!

Thaidene Nëné 2020

Flight med historisk maskin!

Nå kan de bare glede seg til tur til Canada til sommeren og ombordstigning i denne De Havilland Canada DHC-2 Beaver maskinen fra 1955!

Turen går til Sled Creek via Fort RelianceStore Slavesjø. Med på turen er Åge Nomeland og hans sønner Sigbjørn Nomeland , Geir Ola Nomeland, Peter Engelschiøn og hans barn Sofie Wilhelmine Enes Engelschiøn og Haakon Engelschiøn.

Funnet av

Vinterkvarteret

I 1929 forlot Helge Ingstad sivilisasjonen og dro ut på den vid åpne, enorme, Canadiske tundraen. Han visste ikke hvor han skulle dra. Han bare for sørøstover fra kjeden av små innsjøer mellom de østlige breddene av Great Slave Lake og Artillerysjøen og ut over viddene.

Han hadde kun sleden og hundene sine. Han hadde et gevær. Et telt. Ammunisjon. Ikke mye mer.

De hvite slettene virket uendelige jo lenger han kjørte. Himmel og jord gikk sammen til ett, langt der foran. Dagene var korte. Nettene var lange. Temperaturene kunne ofte falle til jevne -30c - ofte til langt under -40c. Når vinterstormer raste og herjet over slettene, falt den effektive temperaturen til langt under dødelig. Å holde seg inne ville være greit, men perlsjegeren - ja, han hadde en jobb. Ikke sjeldent var de ute i vær andre helst ville holdt seg innendørs. Helge hadde episoder der ute hvor kuldedøden lett kunne ha funnet ham.

Et sted der ute i kulden - bak blåner og vidder - der tilbrakte Helge vinteren 1929 til 1930 i telt. Som trapper. For å fange ulv og rein.

Dette er bildehistorien om en gjeng nordmenn som i 2008 bestemte seg for å finne stedet Helge oppholdt seg vinteren 1929-30.

For å se Swayen i fullskjermsmodus, klikk HER!

Klikk og se bildene fra ekspedisjonene

Funnet av hytta til

Gus DAoust

Å finne Gus D'Aousts hytte, var vårt første mål - eller oppgave - på Sandy Lake Expedition 2013. Det var en myk start - sårt tiltrengt gange-trening for våre tapre byskrotter - før  vi iverksatte de lengre og noe tøffere utfluktene ut over tundraen.

Peter hadde snakket mye med Tundra Tom og fått ganske så god informasjon om hvor vi skulle lete. Så da begynte vi å lete der han hadde pekt. Det skulle vise seg å ta litt tid, men kan ikke under noen omstendighet kalles noen spesiell bragd. Det handlet bare om å lete godt nok!

Å finne Gus DAousts sin hytte var spennende. Tundraens pelsjegerhistorie fikk vind og sus i seilene; det ble liksom litt kjøtt på beina på alle tekstskjelettene vi hadde lest om og om igjen i årevis. Med dette funnet følte vi at vi var i gang med selve turen: å se, finne og oppdage ting som en gang var kjent, men i dag glemt.

Artikkelen om selve funnet, finner du HER!
For å se Swayen i fullskjermsmodus, klikk HER!

Klikk og se bildene av Gus DAosts hytte

Funnet av hytta til

Phil DAoust

Det kom på mange måter som en overraskelse. En bonus på turen. Vi hadde vært ved Whitefish Lake, vi hadde funnet Gus DAousts sin hytte. Vi hadde vandret over tundraen -hørt - sett - og opplevd ulv, jerv og andre ville dyr. Så når vi slet oss nedover en særdeles svakt vannførende Snowdrift østre arm og plutselig ramler over nok en hytte under en av portagene, vel, det følte vi var ganske sterkt - gøy - herlig!

Vi kunne ikke tilbringe mye tid ved hytta til Phil DAoust. Men det ble noen bilder.
Et utdrag av disse kan du se i Swayen under.

Artikkelen om selve funnet, finner du HER!
For å se Swayen i fullskjermsmodus, klikk HER!

Klikk og se bildene av Gus DAosts hytte

Fra en magisk tur til

Hurrungane!

Jeg har alltid vært betatt av høye fjell -- men da min far for flere tiår siden presenterte meg for Hurrungane, da ble jeg solgt. Dette er, for meg, selve indrefileten av alt som har med fjell å gjøre. De er høye. De er bratte. Her er isbreer. Her er det somme tider farlig. Her er det utfordringer. De byr på - de krever - de gir - de tar. Hurrungane er absolutt alt.

I 2018 tok vi en tur opp i høydene rundt selve Majesteten, Store Skagastølstind. Jeg har ikke vært der. Det er derfor vi drar dit. For å se. For en vakker dag. Da står vi der oppe. Turen kom til å bli en av de vakreste opplevelser vi har hatt. Skydekket lå tungt over berg, dal, hei og bre. Men på berghyllene under Søre Dyrhaugstinden, da blåste Vår Herre i en eller annen basun - og vips: sceneteppet ble langsomt trukket til side og en verden av tinder, breer, heng, skar og horger tøt frem fra bomullsmassen.

Min datter foreviget en hel del med sitt kamera.
Noe av dette kan du se i Swayen under.

For å se bildene, klikk på bildet under eller klikk HER!

Klikk for å se bildene fra en magisk tur i Hurrungane

Fra undersøkelsen av

Helge Ingstads kano

Den 6. august 2013 gikk gutta i Sandy Lake ekspedisjonen ned i en dalgrop. Noe av det første de fant var restene av en kano ved bredden av vannet. Kort etter så de "hattene" og "fordypningene" i åssiden og innså at det ikke var usannsynlig at de nettopp nå, i denne stund, endelig hadde funnet Helge Ingstads vinterkvarter.

I 2013 fikk vi ikke mye tid til å undersøke selve kanoen. Vi så den. Kikket litt på den. Erkjente at denne var gammel nok til å ha kunnet tilhøre Helge Ingstad. Så lot vi den ligge. Når vi dro tilbake i 2017, stod undersøkelsen av kanoen høyt på listen over våre gjøremål. Her i denne bildemontasjen gir vi deg en nærmere kikk på den.

> Klikk her eller på bildet under for å se alle bildene!

Bildeserie om Helge Ingstads etterlatte kano i Vinterkvarteret

ICE-2010

Camp Genesis

Gutta på Ingstad Creek Expedition 2010 hadde hatt en formening om hvor langt det var ut i ødemarka. Sånn rent tallmessig. Det å sitte i luftkanoen å seile over endeløse vidder for deretter å følge en tilsynelatende endeløs elv i østlig retning, det det ga oss likevel en ny følelse. For hvert minutt som gikk, bar det lenger og lenger ut - lenger og lenger vekk - så langt ut at telefoner "døde" og det ikke lenger var det ringeste spor av mennesker å se.

I denne spisoden fra Ingstad Creek Expedition 2010 lander vi, setter leir og setter sammen våre kanoer for den videre ferd nedover Snowdrift River.
Søket etter Helge Ingstads Vinterkvarter skulle ta til.

ICE-2010

The Gathering

Da gutta i Ingstad Creek Expedition 2010 landet i Yellowknife, hadde de ingen illusjoner - og knapt noen muligheter til å konstruere tanker - om hva som egentlig ventet dem. De visste de skulle ut på tundraen. De var, innerst inne, ikke uberørte av tankene på at de skulle frivillig rusle ut og omkring i girzzlybjørnens helt private matfat. De fleste glattet over. De fleste satte opp stive smil og lo påtatt. Alle var dog enige i at det var helt greit å ha med seg bjørnespray, fire hagler, altfor mange kilo slugs, bjellebånd med flere dusin bjeller og et ukjent antall raketter som smeller og skremmer. Reddere enn det, nei, det var vi ikke. Visstnok.

ICE-2010

Avreisen til villmarka

 

Det var en gjeng greenhorns som kom til Yellowknife i 2010. Javisst, vi hadde vært på reinsjakt og hundeløp og var vel vante med barske forhold fra hjemlandet. Kanada og tundraen skulle vise seg å ikke være voldsomt annerledes. Bare litt. Men ikke meget. Så om vi var greenhorns der, så holdt allerede ervervet kunnskap godt nok i lange baner.